«Goethes Faust» av J. D. Bierens de Haan er en filosofisk studie skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket går i dybden på temaene som presenteres i Johann Wolfgang von Goethes ikoniske skuespill «Faust», og utforsker menneskets vilkår, søken etter mening og de eksistensielle kampene menneskeheten står overfor. Sentralt i denne fortellingen står skikkelsen Faust, som legemliggjør en dyp søken etter kunnskap og oppfyllelse midt i sin eksistensielle fortvilelse. I begynnelsen av studien introduserer forfatteren Faust som en skikkelse som representerer den arketypiske menneskelige erfaringen. Vi får oppleve hans dype klage, som avslører en sterk misnøye med begrensningene i menneskelig kunnskap og fortvilelsen disse medfører. Denne innledningen etablerer en kontrast mellom Faust og hans assistent Wagner, som legemliggjør en mer overfladisk forståelse av vitenskap og kunnskap. Gjennom denne relasjonen fremhever verket Fausts bevissthet om tilværelsens kompleksitet og mysterier og legger grunnlaget for en utforskning av de motstridende ønskene om både kunnskap og følelsesmessig oppfyllelse. Spenningen mellom disse skikkelsene understreker de dypere filosofiske undersøkelsene og de tragiske elementene som helt fra begynnelsen ligger innebygd i Fausts karakter.