«Lengst mot nord, bind I» av Fridtjof Nansen er en historisk beretning skrevet på slutten av 1800-tallet. Verket skildrer i detalj den rekordstore ekspedisjonsferden med skipet «Fram» fra 1893 til 1896, samt en lang sledetur som Nansen og løytnant Johansen foretok. Boken omhandler sannsynligvis temaer som eventyr, utforskning og utfordringene man møtte i polarområdene, med vekt på menneskeåndens søken etter kunnskap. I begynnelsen av fortellingen legger Nansen grunnlaget for sin ambisiøse ekspedisjon til Arktis og reflekterer over de historiske forsøkene på å nå Nordpolen og motivene bak slike foretak. Han drøfter de islagte landskapenes vedvarende mysterium og tiltrekningskraft, og anerkjenner ofrene som tidligere oppdagelsesreisende har brakt. Det innledende kapittelet fanger essensen av menneskets nysgjerrighet og utholdenhet og introduserer leseren for Nansens planer for ferden, byggingen og utrustningen av «Fram» samt de medfølgende utfordringene og håpene om vitenskapelige oppdagelser blant de ukjente områdene i den arktiske villmarken.