«Il 1859 da Plombières a Villafranca» av Alfredo Panzini er en historisk fremstilling skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket utforsker avgjørende øyeblikk i Italias historie, med særlig fokus på hendelsene rundt Italias samling og virkningen av krigene i 1859. Gjennom detaljerte skildringer belyser forfatteren kompleksiteten i den nasjonale identiteten, det politiske klimaet og de sentrale skikkelsene som drev samlingsarbeidet fremover, og inviterer dermed leserne til å revurdere de skjebnesvangre hendelsene i denne perioden. I begynnelsen av boken etablerer Panzini den historiske konteksten ved å drøfte Europas turbulente politiske landskap på 1700-tallet, preget av arvefølgekriger og samspillet mellom ulike monarkier som kjempet om makten. Forfatteren utdyper hvordan disse konfliktene påvirket Italia, og fremhever at territorielle stridigheter førte til utenlandske okkupasjoner som kvalte den italienske nasjonalånden. Når han går inn på de konkrete hendelsene som ledet frem til 1859, blant annet rollene til fremtredende ledere som Cavour og Garibaldi, lokker Panzini leserne med løftet om å avdekke det italienske folkets dypt forankrede ambisjoner og brennende ønske om enhet, som til slutt kulminerte i betydelige politiske endringer.