«La lanterna di Diogene» av Alfredo Panzini er en roman skrevet tidlig på 1900-tallet. Fortellingen følger en navnløs hovedperson idet han legger ut på en reise fra Milano til en hytte ved havet, mens han underveis reflekterer over livet, litteraturen og samfunnet. Gjennom reisen uttrykker han ettertenksomme tanker om byrden ved samfunnets forventninger og frihetens tiltrekningskraft, samtidig som han trekker veksler på rike bilder og filosofiske betraktninger. I romanens innledende del møter vi hovedpersonen idet han en varm juliettermiddag legger ut på sykkelen fra Milano, spent på turen til en fiskerlandsby nær Adriaterhavet. Mens han sykler, kjemper han med en følelse av tretthet knyttet til livets formaliteter, og setter sin nåværende glade forventning opp mot tyngden av samfunnets konvensjoner som holder ham nede. Han reflekterer over sine tidligere erfaringer, litterære inspirasjonskilder og en lengsel etter enkelhet. Møtene hans underveis, blant annet et tilfeldig møte med en kollega, og observasjonene av landsbygda fremhever ytterligere hans indre kamp mellom tilværelsens realiteter og de frihetsidealene han søker.