«Krigens sekkepiper» av Sir B. G. Seton og John Grant er en historisk beretning skrevet tidlig på 1900-tallet. Boken forteller om de betydelige bidragene fra sekkepipeblåsere i skotske og oversjøiske regimenter under første verdenskrig, og fremhever deres roller på slagmarken og musikkens følelsesmessige virkning. Den hyller ikke bare individuelt mot, men understreker også sekkepipemusikkens kulturelle betydning i skotsk militærtradisjon. I begynnelsen av «Krigens sekkepiper» legger forfatterne grunnlaget ved å anerkjenne den dype forbindelsen mellom skotske sekkepipeblåsere og ånden i troppene deres. De reflekterer over hvordan lyden av sekkepipene bidro til å styrke soldatene i kamp, opprettholde nasjonalfølelsen og hedre minnet om falne kamerater. Innledningen drøfter sekkepipeblåsernes historiske rolle og forklarer utfordringene de møtte i moderne krigføring, samtidig som den dokumenterer musikkens følelsesmessige og moralstyrkende virkninger samt de store tapene blant disse musikerne. Dette understreker hvor viktig det er å bevare sekkepipetradisjonene for fremtidige generasjoner.