«Distruzione: Poema futurista» av F. T. Marinetti er et poetisk verk skrevet tidlig på 1900-tallet. Dette nyskapende diktet legemliggjør prinsippene i futurismen, en bevegelse som hyller fart, teknologi og det moderne livets dynamiske natur. Teksten er en lidenskapelig påkallelse av havet, som fremstilles som en guddommelig entitet og en kilde til inspirasjon og frigjøring for den poetiske stemmen. I begynnelsen av diktet blir leseren ført inn i en hypnotisk dialog med havet, der taleren uttrykker vantro på vitenskapelige sannheter og hyller havets overveldende kraft og skjønnhet. Gjennom levende bilder og en rytmisk stil søker taleren å forene sin eksistens med havets nådeløse energi og betrakter det både som en kilde til angst og ekstase. Talerens lengsel etter kontakt og transcendens er til å ta og føle på mens vedkommende strever med sin identitet og sine følelser, noe som setter en dyp og suggestiv tone for den videre utforskningen av drømmer og begjær.