«Hegels forelesninger om filosofiens historie: bind 2» av Hegel er en filosofisk tekst skrevet på slutten av 1800-tallet. Dette bindet utgjør en del av en omfattende undersøkelse av utviklingen av filosofisk tenkning, med særlig fokus på antikke filosofer som Platon og Aristoteles. Verket analyserer systematisk deres bidrag til fagområdet og går i dybden på ideene deres om metafysikk, etikk og logikk, og fungerer dermed som en kritisk historisk framstilling av filosofiens utvikling. I begynnelsen av dette bindet utforsker teksten betydningen Platon og Aristoteles har hatt for utformingen av den filosofiske diskursen. Den skisserer Platons tilnærming og understreker hans tro på at den ytterste virkeligheten finnes i bevisstheten, der tanke og virkelighet er forent. Innledningen inneholder også en biografisk skisse av Platon, med refleksjoner over hans liv, påvirkninger og konteksten der han utviklet sine filosofiske ideer. Når Hegel legger grunnlaget for en dypere diskusjon, antyder han den platonske tenkningens dyptgripende innvirkning på kristendommen og den fortsatte relevansen av disse filosofiske grunnlagene.
Wikipedia-side om denne boken: en.wikipedia.org/wiki/Lectures_on_the_History_of_Philosophy