«Edgar Allan Poes dikt» av Edgar Allan Poe er en samling dikt skrevet på midten av 1800-tallet. Den samler hans berømte lyriske dikt sammen med tidligere stykker og noen prosarefleksjoner over poetikk, med temaer knyttet til kjærlighet, tap, skjønnhet, død og hypnotisk klang. Leserne kan vente seg stemningsfulle ballader og elegier der talerstemmene hjemsøkes av idealiserte, ofte tapte kvinner, og av drømmeaktige eller makabre syner. Bindet innledes med forlagsmateriale og en detaljert innholdsfortegnelse, fulgt av en omfattende innledning som forsvarer Poes karakter, skisserer hans hardt prøvede liv og karriere og forklarer hans kunst — hans vekt på melodi, refreng, knapphet og det ikke-didaktiske «poetiske prinsipp» — samtidig som «Ravnen» revurderes blant hans øvrige lyriske dikt. Deretter gjengis Poes beskjedne forord fra 1845 og hans dedikasjon til Elizabeth Barrett Barrett. Etter dette innleder samlingen med sentrale dikt — «Ravnen», «Klokkene», «Ulalume», «Lenore», «Annabel Lee» og andre — som fremstiller sorg, lengsel og det overnaturlige gjennom rike lydmønstre og refrenger, før den går videre til stykker som «Byen i havet», «Erobrermarken» og «Det hjemsøkte palasset», som forsterker den gotiske stemningen. Avsnittet avsluttes med en overgang til dikt skrevet i ungdommen, der tidlig romantisk lengsel, klassiske påkallelser og nattlige bilder allerede viser spirene til hans senere stemme.