«Antonio Azorín» av José Martínez Ruiz er et skjønnlitterært verk som trolig ble skrevet tidlig på 1900-tallet. Boken reflekterer over livet til hovedpersonen Antonio Azorín, som synes å leve en alminnelig tilværelse uten at det skjer noen ekstraordinære hendelser. Den utforsker temaer som introspeksjon, livets hverdagslige sider og de dype forbindelsene til naturen og samfunnet. Åpningen av boken tegner et levende bilde av naturlandskapet rundt hovedpersonens hjem, med detaljerte beskrivelser av omgivelsene, som fjell, daler og elver badet i sollys. Azorín skildres som en ettertenksom person, fordypet i livets enkle gleder, som å iaktta planter og lytte til lydene fra landsbygda. Denne fredelige rutinen settes opp mot en underliggende melankoli, som antyder de refleksjonene og filosofiske betraktningene som trolig vil prege fortellingen. Når han samhandler med verden rundt seg, leder Azoríns tanker til bredere betraktninger over naturen, tilværelsen og menneskets vilkår.