«Les musiciens et la musique» av Hector Berlioz er en samling musikkritikk som trolig skrev seg fra midten av 1800-tallet. Verket samler en rekke artikler som Berlioz skrev i løpet av sin lange periode som musikkritiker for «Journal des Débats». Det tar for seg musikkens tilstand i Frankrike og gir innblikk i ulike komponister og fremføringer, samtidig som Berlioz’ personlige meninger og kunstneriske syn kommer til uttrykk. I begynnelsen av samlingen blir leseren kjent med Berlioz’ vanskeligheter som kritiker etter at han kom tilbake fra Roma. Til tross for sin økende berømmelse som komponist, blant annet med verk som «Symphonie fantastique», beskriver han fattigdommen og misnøyen som følger med skrivearbeidet. Den innledende delen avdekker hans lidenskapelige, men kompliserte forhold til musikkritikken og fremhever ambivalensen han føler mellom sin kjærlighet til musikken og begrensningene som følger med rollen som kritiker. Berlioz strever med utfordringen det er å formulere tankene sine om samtidige komponister, samtidig som han beklager begrensningene som pålegges av forventningene fra publikum og forlagsverdenen. Denne blandingen av frustrasjon, kreativitet og oppriktig beundring for musikalsk kunst danner tonen for utforskningen av Berlioz’ kritikk av både sine samtidige og musikken han holder kjær.