«Discours par Maximilien Robespierre — 17. april 1792–27. juli 1794» av Robespierre er en historisk fremstilling utarbeidet på slutten av 1700-tallet. Denne samlingen består av en rekke taler holdt av Robespierre, en fremtredende skikkelse under den franske revolusjonen, der han tar opp viktige politiske begivenheter og stridsspørsmål i sin samtid. Verket gir innsikt i Robespierres overbevisninger, kampen for frihet og konfliktene mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære. Tekstens innledning avdekker Robespierres lidenskapelige svar til politiske motstandere, idet han hevder at hans fremste bekymring er allmennhetens beste, ikke personlig ambisjon. Han konfronterer anklager fra motstandere som Brissot og Guadet, forsvarer sine handlinger i revolusjonens sammenheng og tar opp utfordringene den nye republikken står overfor. Robespierre understreker betydningen av mot og sannhet for å oppnå frihet og kritisere de undertrykkende elementene i det franske samfunnet. Hans forpliktelse til rettferdighetens prinsipper og menneskets rettigheter fremheves mens han navigerer i det konfliktfylte politiske landskapet som preget epoken. Dette innledende avsnittet setter tonen for den lidenskapelige talekunsten og det moralske glødet som kjennetegner Robespierres taler gjennom hele samlingen.