«Zen-kultur» av Thomas Hoover er en sakprosabok som utforsker zen-estetikk og dens innflytelse på ulike aspekter ved japansk kunst og kultur, skrevet mot slutten av 1900-tallet. Boken undersøker hvordan zen-prinsipper gjennomsyrer ikke bare tradisjonelle kunstformer, men også moderne design, arkitektur og til og med hverdagslivet, og antyder en sømløs forbindelse mellom det historiske og det moderne. Hoover gransker zens vektlegging av direkte erfaring fremfor intellektuell analyse og plasserer den innenfor det bredere spekteret av japansk tenkning og kultur. I begynnelsen av verket presenterer Hoover en observasjon om at zen-kunsten utviser en slående modernitet og en tidløs kvalitet, og hevder at den er relevant for samtidens estetikk. Han utdyper dette ved å diskutere hvordan zen-keramikk, kalligrafi, arkitektur og performancekunst klinger sammen med moderne kunstretninger, og påpeker paralleller til abstrakt ekspresjonisme og minimalisme. Innledningsdelen introduserer også forestillingen om «direkte persepsjon» som et nøkkelelement i zen, og foreslår at man gjennom zenens perspektiv kan gjenoppdage skjønnheten i enkelhet og ufullkommenhet, både i kunsten og i dagligdagse aktiviteter.