«Das Problem des platonischen Symposion» av August Ritter von Kleemann er en filosofisk studie skrevet tidlig på 1900-tallet. Denne boken analyserer Platons «Symposium» og utforsker de filosofiske dialogene som kretser rundt temaet kjærlighet (eros) og dets betydning for menneskelig eksistens og erkjennelse. Verket er akademisk av natur og dissekerer motsigelsene i Platons tekst, særlig i forhold til andre dialoger av filosofen. I denne studien dissekerer Kleemann det filosofiske grunnlaget for «Symposium», med særlig fokus på eros’ natur som en drivkraft i menneskelivet. Boken beskriver hvordan ulike taler i dialogen bidrar til en større forståelse av kjærligheten, inkludert skillet mellom fysisk og intellektuell kjærlighet. Kleemann fremhever syntesen av heraklitisk og pythagoreisk tenkning slik den fremstilles i Platons verk, samtidig som han tar for seg dialogenes motsigelser om sjelens udødelighet og hvordan disse ideene utvikler seg. Til syvende og sist søker Kleemann å presentere en omfattende filosofisk fremstilling av kjærlighetens vesen og jakten på udødelighet gjennom intellektuelle og kreative bestrebelser, som munner ut i ideen om at sann forståelse og skjønnhet fremmer en form for guddommelig eksistens i menneskeheten.