«Les esclaves de Paris» av Émile Gaboriau er en roman skrevet på midten av 1800-tallet. Handlingen utspiller seg mot bakteppet av Paris og utforsker temaer som fattigdom og sosial kamp gjennom livene til personene. De sentrale personene som introduseres, er Rose Pigoreau, en ung kvinne som lever i nød, og Paul Violaine, en mann som strever med fortvilelse og deres felles vanskeligheter. Romanens åpning skildrer en bitterkald dag i Paris, der det unge paret Rose og Paul forsøker å håndtere sin dystre virkelighet i et forfallent pensjonat kalt Hôtel du Pérou. Rose, som kjemper med fattigdommens byrder, leker med en kortstokk og søker trøst i dens spådommer om fremtiden, mens Paul uttrykker sin fortvilelse over situasjonen deres. Samtalen deres avslører deres desperate økonomiske situasjon, med den overhengende trusselen om at utleieren skal kaste dem ut. Nettopp idet de grunner over sin dystre fremtid, får de uventet besøk av den gåtefulle Père Tantaine, som tilbyr seg å hjelpe dem i nøden. Men hensiktene hans forblir innhyllet i mystikk når han foreslår et lån som setter i gang en kjede av hendelser som former skjebnene deres.