«The Demands of Rome» av Elizabeth Schoffen er en memoar skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket skildrer forfatterens personlige erfaringer gjennom trettien år som barmhjertighetssøster innenfor Den romersk-katolske kirke. Gjennom fortellingen sin ønsker Schoffen å avsløre de strenge kravene og undertrykkende forholdene kvinner møtte i klostre, og rette oppmerksomheten mot temaer som religiøs trelldom, lydighet og personlig frigjøring. Begynnelsen av memoaren anslår en tone av hastverk og dyp personlig refleksjon. Schoffen deler sin besluttsomhet om å avsløre sannheten om livet i et kloster, som hun sammenligner med et fengsel innhyllet i religiøs hengivenhet. Hun beskriver sitt tidlige liv, formet av en urokkelig katolsk oppdragelse, som førte til at hun trådte inn i søsterfellesskapet. De innledende kapitlene uttrykker hennes desillusjon overfor det undertrykkende hierarkiet og de rigide reglene som styrte livet hennes, blant annet erfaringene hennes under novisiatet, kampene hennes med uvitenhet og indoktrineringen som holdt henne og hennes medsøstre i underkastelse. Det blir tydelig at Schoffen ikke bare ønsker å fortelle sin egen historie, men også å vekke leserne til bevissthet om de bredere konsekvensene slike religiøse institusjoner har for individets frihet og samfunnets verdier.