"Apostlene" av Ernest Renan er en historisk fremstilling skrevet på slutten av 1800-tallet. Verket utforsker kristendommens formative periode etter Jesu død, med fokus på handlingene og utviklingen rundt de første apostlene og den kristne kirkens vekst. Teksten tar sikte på å gi et analytisk bilde av hvordan Jesu lære og innflytelse tok form gjennom hans etterfølgere i årene etter oppstandelsen, med særlig vekt på bidragene fra skikkelser som Paulus. I begynnelsen av "Apostlene" etablerer fortellingen konteksten for tiden etter Jesu korsfestelse og fremhever den innledende fortvilelsen blant disiplene hans. Teksten skildrer deres kamp for å forstå betydningen av hans død og tar for seg fremveksten av troen på Jesu oppstandelse, som blir et avgjørende aspekt ved deres tro. Renan introduserer tanken om at selv om disiplene i utgangspunktet var overveldet av sorg, banet deres kjærlighet til og hengivenhet for Jesus vei for en fornyet tro på at han skulle leve videre, noe som gjenspeiler de dypere filosofiske spørsmålene omkring liv, død og åndelig udødelighet. Denne innledningen legger grunnlaget for en utforskning av dynamikken som preget kristendommens tidlige vekst, og apostlenes rolle i å spre budskapet.