«Les apôtres» av Ernest Renan er en historisk fremstilling skrevet på slutten av 1800-tallet. Den utgjør den andre boken i Renans større verk «Histoire des Origines du Christianisme» og fokuserer på perioden fra Jesu død til apostelen Paulus’ tidlige misjonsvirksomhet. Teksten går i dybden på den tidlige kristne kirkens dannelse og innflytelse, samt apostlenes betydningsfulle roller i denne omveltende perioden i religionshistorien. Innledningen til «Les apôtres» legger grunnlaget for utforskningen av hendelsene etter Jesu Kristi død, med utgangspunkt i 4. april år 33 e.Kr. Renan skisserer hvordan apostlene, drevet av Jesu lære og påståtte oppstandelse, begynner å organisere seg og spre sin tro til tross for utfordringer og motgang. Han fremhever betydningen av apostlenes erfaringer i Jerusalem, deres stadig sterkere tro på oppstandelsen og de første skrittene de tar mot å etablere det første kristne fellesskapet. Denne handlingsfylte perioden viser hvordan den tidlige kirken formet en identitet adskilt fra jødedommen, og antyder de avgjørende misjonsreisene som senere skal følge under Paulus’ ledelse.