«Arthur Schopenhauers essayer: Livets visdom» av Arthur Schopenhauer er en filosofisk samling skrevet tidlig på 1800-tallet. Verket undersøker lykkens vesen og hvordan mennesker kan skape et meningsfylt liv ved å forstå tre grunnleggende aspekter: personlighet, eiendom og sosial posisjon. Schopenhauers tilnærming legger vekt på de indre refleksjonene over en persons karakter snarere enn de materielle eller samfunnsmessige utmerkelsene vedkommende måtte oppnå. I begynnelsen av boken introduserer Schopenhauer begrepet «eudaimonologi», som er læren om lykke og midlene til å oppnå en behagelig tilværelse. Han fremsetter sitt grunnleggende argument om at et menneskes lykke først og fremst styres av det indre – det vil si karakteren, helsen og intellektet – snarere enn av ytre faktorer som rikdom eller omdømme. I denne innledende delen kritiserer han menneskers tendens til å basere lykken på samfunnets vurderinger og ytre bekreftelse, og understreker at ekte tilfredshet kommer fra et sunt og velutviklet indre liv.