«文子» av Jian Xing er en filosofisk tekst skrevet i oldtiden, sannsynligvis i perioden for klassisk kinesisk tenkning. Verket utforsker begrepene Dao (Veien) og De (dyd), og presenterer en dialog som hovedsakelig tilskrives Laozi, med temaer som naturlighet, styresett og balansen mellom yin og yang. Teksten fungerer som et grunnleggende verk for å forstå daoistisk filosofi og dens betydning for personlig oppførsel og statskunst. I begynnelsen av verket introduseres forestillingen om at alt som eksisterer, er forbundet gjennom Dao, som beskrives som formløs, men samtidig som opphavet til all skapelse. Laozi understreker betydningen av å følge naturlovene og antyder at sann visdom ligger i å forstå og innrette seg etter dette grunnleggende prinsippet. Teksten drøfter dydene enkelhet og ydmykhet samt ideen om «wu wei» (ikke-handling eller handling uten anstrengelse), og hevder at de som følger Dao, oppnår harmoni både i privatlivet og i styresettet. Den anslår en kontemplativ tone og inviterer leserne til å reflektere over hva disse læresetningene innebærer i deres egne liv.