"O Olho de Vidro" av Camilo Castelo Branco er en historisk roman skrevet på slutten av 1800-tallet. Fortellingen ser ut til å dreie seg om Francisco Luiz d'Abreu, en medisinstudent i Coimbra på slutten av 1600-tallet, og berører også livene til andre personer som kjemper med kjærlighet, forfølgelse og samfunnets forventninger, særlig på bakgrunn av inkvisisjonen. Romanen åpner med at vi møter Francisco Luiz d'Abreu en kald januarnatt i 1692. Mens han studerer medisinske teorier, blir han avbrutt av en venn, Antonio de Sá, som vender tilbake til Coimbra etter en turbulent periode som omfatter en forbudt kjærlighet og flukt fra forfølgelse. Gjenforeningen deres avdekker tyngden av Antonios erfaringer det foregående året, blant annet tap, kjærlighet og prøvelsene ved å være en «ny kristen» under inkvisisjonen. Denne nyanserte begynnelsen legger grunnlaget for temaer som lojalitet, oppofrelse og konsekvensene av samfunnets begrensninger, særlig sett gjennom jødiske og kristne identiteter som kjemper for å få puste mot kreftene i historiens motsetninger.