"吶喊" av Xun Lu er en samling noveller skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket reflekterer over personlige erfaringer og samfunnsobservasjoner og vever sammen temaer som ensomhet, samfunnskritikk og kampen for individuell identitet i en turbulent tid. Sentralt i samlingen står stemmene til personer som strever med sine omstendigheter på bakgrunn av samfunnets forventninger og personlige ambisjoner. Verket innledes med et selvreflekterende forord som avdekker forfatterens følelse av nostalgi og skuffelse over tapte ungdomsdrømmer. Han forteller om en periode med personlig kamp mens han forsøker å ivareta de to rollene som omsorgsperson for sin syke far og student. Når han reflekterer over sine tidligere erfaringer, gir han uttrykk for en økende desillusjon overfor legeyrket og samfunnsstrukturene rundt seg. Teksten legger grunnlaget for en dypere utforskning av karakterenes indre liv og samfunnskritikk og antyder at historiene deres vil romme lengselen etter mening og ønsket om forandring innenfor en rigid samfunnsramme.