«Hagedesign og arkitektenes hager» av W. Robinson er en kritisk gjennomgang av landskapshagekunst, skrevet på slutten av 1800-tallet. Boken drøfter prinsippene for hagedesign, særlig ved å sette den naturlige estetikken i engelske hager opp mot de formelle, ofte rigide tilnærmingene som arkitekter benytter. Forfatterens fokus ligger trolig på betydningen av å harmonisere hager med deres naturlige omgivelser i stedet for å påtvinge dem kunstige geometriske former som forringer deres iboende skjønnhet. Robinson argumenterer lidenskapelig mot praksisen med å klippe og rette inn trær for å tilpasse dem arkitektoniske utforminger, og betegner slike metoder som «barbariske» og skadelige for hagekunsten. Han trekker frem virkelige eksempler fra britiske hager for å vise at sann skjønnhet oppstår ved å omfavne naturlige former og spontan vekst, snarere enn påtvunget symmetri. Gjennom en rekke observasjoner og kritiske betraktninger understreker han nødvendigheten av å forstå den lokale floraen og landskapet omkring, og hevder at hager bør fungere som en forlengelse av miljøet sitt, snarere enn som en skarp kontrast til det. Alt i alt fungerer boken både som et manifest for naturlig hagedesign og som en irettesettelse av sin tids rådende trender og av måten hager ofte blir skjøttet på av personer som mangler forståelse for deres kunstneriske potensial.