«La Quimera» av Emilia Pardo Bazán er en roman skrevet på slutten av 1800-tallet. Verket utforsker temaer som sosial satire og individers indre kamp mot samfunnets forventninger, hovedsakelig gjennom erfaringene til hovedpersonen Silvio Lago, en kunstner som strever med sine kunstneriske ambisjoner og den materielle verdens lenker. I begynnelsen av fortellingen gir forfatteren en prolog som drøfter satirens natur og forskjellene mellom samfunnsklassene, og antyder en dypere kommentar til samfunnets problemer. Deretter møter vi Silvio Lago, som ankommer en by kalt Alborada på jakt etter både tilhørighet og mening. Gjennom møter med ulike personer, blant andre slektningene hans og en baronesse, blir Silvios indre konflikt mellom de kunstneriske ambisjonene hans og tiltrekningen ved et hverdagslig liv tydelig. Fortellingen legger grunnlaget for Silvios utforskning av ambisjonene sine blant de motstridende ønskene til menneskene rundt ham, og lover en rik utforskning av menneskelig erfaring og kunstnerisk lengsel.