«Dulce Dueño» av grevinne Emilia Pardo Bazán er en historisk roman skrevet tidlig på 1900-tallet. Med oldtidens Alexandria som bakteppe utforsker den livet til Catarina, en lærd og stolt prinsesse som kjemper med følelsene sine av kjærlighet og egenverd mot sin tids samfunnsmessige og religiøse normer. Fortellingen går inn i hennes søken etter ekte skjønnhet og kjærlighet, og følger til slutt hennes komplekse identitet midt i troens og begjærets konflikter. Åpningen av «Dulce Dueño» etablerer en rolig scene mens regnet faller mykt utenfor en koselig sammenkomst i en landsby. I denne intime settingen samtaler tre personer om den hellige Katarina av Alexandria, noe som fremhever fortellingens historiske bakteppe. En geistlig skikkelse leser om Katarinas liv og fremstiller henne som et symbol på intellekt og skjønnhet, en som møtte samfunnsmessig press og forfølgelse i en turbulent tid. Midt i dialogen antyder fortellingen Katarinas trass mot sine beilere, hennes intellektuelle interesser og hennes indre konflikt når det gjelder kjærlighet – og legger dermed grunnlaget for hennes møte med temaer som tro, rettferdighet og søken etter identitet etter hvert som historien utfolder seg.