«Old Calabria» av Norman Douglas er en reiseskildring skrevet tidlig på 1900-tallet, som utforsker det kulturelle og historiske landskapet i Calabria-regionen i Sør-Italia. Fortellingen byr på et rikt vev av observasjoner, der personlige refleksjoner blandes med historiske anekdoter mens forfatteren rusler gjennom byer preget av antikke ruiner, folklore og restene av tidligere sivilisasjoner. Boken avdekker Douglas’ hengivenhet for stedet og dets særegne karakter, og illustrerer det komplekse vevet av påvirkninger fra ulike kulturer, som sarasenerne og normannerne. I begynnelsen av «Old Calabria» beskriver Douglas byen Lucera og bemerker blandingen av sjarm og forfall. Han formidler en følelse av byens særegne karakter ved å skildre arkitekturen, de offentlige plassene og lokalbefolkningens væremåte. Under utforskningen introduserer han slottets vokter, som deler fargerike, men tvilsomme historiske beretninger og dermed gjenspeiler blandingen av legende og fakta som er typisk for regionen. Mens Douglas betrakter landskapene og reflekterer over den historiske betydningen til skikkelser som Fredrik II, tegner han et intrikat portrett av et land rikt på både skjønnhet og en vanskelig fortid, og legger grunnlaget for dypere innsikter i Calabrias tiltrekningskraft etter hvert som fortellingen skrider frem.