«Sang Nova» av Marià Vayreda er en roman skrevet på slutten av 1800-tallet. Fortellingen introduserer oss for Ramón de Montbrió, en ung mann som vender tilbake til familiens hjem etter å ha fullført studiene, i et forsøk på å finne tilbake til røttene sine samtidig som han må forholde seg til forventningene fra onkelen, Mossèn Joan. Historien utforsker temaer som tradisjon kontra modernitet, spenningen mellom personlige ambisjoner og familiebånd, samt utdanningens og yrkesvalgenes skiftende rolle. I begynnelsen av romanen står forholdet mellom Ramón og onkelen sentralt i fortellingen. Ramón mottar et inderlig brev fra Mossèn Joan, som avslører onkelens ønske om at han skal følge en mer tradisjonell vei, nærmere bestemt innen kirken, i motsetning til Ramóns ambisjoner om å studere ingeniørfag. De innledende kapitlene skildrer Ramóns reise hjem, tankene hans underveis og de motstridende synspunktene hans i møte med onkelens mer konservative overbevisning. Denne spenningen legger grunnlaget for en fengslende utforskning av forholdet mellom dem, samtidig som fargerike bipersoner som Pascal, den lojale budbringeren, og Feliça, husholdersken, introduseres; de spiller viktige roller i det videre familiedramaet.