«An Deutschlands Jugend» av Walther Rathenau er en filosofisk avhandling skrevet tidlig på 1900-tallet, nærmere bestemt rundt tiden for første verdenskrig. Den tar for seg de moralske og eksistensielle utfordringene den tyske ungdommen sto overfor på denne tiden, og understreker betydningen av indre fornyelse og kollektivt ansvar for å forme fremtiden. Rathenau henvender seg direkte til den yngre generasjonen og oppfordrer den til å foreta en dyp selvransakelse og konfrontere de moralske krisene som krigen og samfunnets forfall har satt i gang. Verkets åpning etablerer en høytidelig tone, der Rathenau innstendig ber ungdommen erkjenne tyngden av sitt historiske øyeblikk. Han reflekterer over de dyptgripende endringene krigen har ført med seg, og det iboende ansvaret som følger av å tilhøre en generasjon som markerer et avgjørende vendepunkt i historien. Han understreker behovet for en ny ånd som overskrider ren mekanisering og overfladiske ambisjoner, og tar til orde for en gjenfødelse forankret i verdiene rettferdighet og fellesskap. Rathenau uttrykker en gripende bekymring for ungdommens evne til å heve seg over arven etter forgjengerne, samtidig som den strever med troens og skepsisens dualiteter, som han ser som avgjørende for å skape en meningsfull fremtid.