«Todo al Vuelo» av Rubén Darío er et litterært verk som trolig hører til tidlig på 1900-tallet, og som blander elementer fra prosa og poetisk refleksjon. Teksten fanger essensen i ulike personer, og utforsker særlig det livlige miljøet i Paris og de mangfoldige personlighetene som fyller gatene, noe som gjenspeiler en verdsettelse av kulturelle nyanser og en kritikk av samfunnets normer. Åpningen av «Todo al Vuelo» presenterer en rekke vignetter som avdekker forfatterens skarpe observasjonsevne, idet han beskriver det livlige samspillet og de særpregede kjennetegnene ved menneskene i Paris. Han retter oppmerksomheten mot en bestemt skikkelse, en stolt og velkledd svart mann med en panamahatt, omgitt av en fargerik skare utflyttere, noe som gjenspeiler byens rike kulturelle vev. Fortellingen beveger seg gjennom ulike møter og observasjoner av disse «exóticos» og tar opp temaer som identitet og sosial status. Den antyder at Paris som skueplass blir en karakter i seg selv gjennom sine dynamiske og mangfoldige innbyggere.