«Las cien mejores poesías (líricas) de la lengua castellana» av Menéndez y Pelayo er en samling lyrisk poesi samlet tidlig på 1900-tallet. Denne antologien inneholder et utvalg på hundre dikt hentet fra det rike mangfoldet i både eldre og moderne spansk litteratur, og utelater bevisst verk av samtidige forfattere. Samlingen fokuserer på å fremheve anerkjente diktere fra den spanske poesiens gullalder, samtidig som den tilbyr tilgjengelige dikt som gjenspeiler utviklingen av lyriske former gjennom den spanske litteraturhistorien. I begynnelsen av antologien finnes et forord som drøfter utfordringene ved å sammenstille et så mangfoldig utvalg verk, der forfatteren erkjenner subjektiviteten som ligger i utvelgelsen av dikt. Menéndez y Pelayo understreker betydningen av å bevare tekstenes integritet og velger å ta med dikt fra og med 1400-tallet, samtidig som han fremhever de poetiske perlene fra 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. De første diktene som presenteres, er rike på historisk betydning og berører temaer som kjærlighet, tap og natur, og inviterer leserne med på en reise gjennom den spanske lyrikkens uttrykksdybde og skjønnhet.