«Μικρά Φυσικά, Τόμος Δεύτερος» av Aristoteles er en vitenskapelig publikasjon som trolig ble skrevet i de første århundrene av vår tidsregning. Verket fokuserer på ulike naturfenomener og menneskelige erfaringer, blant annet drømmenes natur, deres årsaker og virkninger på persepsjonen, og forener filosofi med empirisk observasjon for å forstå sansefenomener. I begynnelsen av dette bindet utforskes drømmenes begrep, og det hevdes at de oppstår innenfor det sanselige snarere enn det rasjonelle i psyken. Aristoteles begynner med å drøfte hvordan drømming skiller seg fra sanseoppfatning i våken tilstand, og understreker at selv om man kan oppleve levende bilder i drømmer, styres de ikke av ytre stimuli på samme måte som når man er våken. Han hevder at drømmer er rester av tidligere sanseerfaringer, og gir dermed innsikt i hvordan persepsjon og forestillingsevne fungerer under søvn. Dessuten undersøker Aristoteles hvordan følelsesmessige og fysiske tilstander kan påvirke drømmene, og antyder et komplekst samspill mellom sinn og kropp i disse nattlige fortellingene.