«血笑記» av 二葉亭四迷 er en roman som sannsynligvis ble skrevet på slutten av 1800-tallet. Fortellingen går inn i soldatenes grufulle opplevelser og berører temaer som frykt, galskap og krigens absurditet. Den skildrer hovedpersonens kamp midt i kampens kaos og i en verden som balanserer på randen av galskap. Romanen innledes med en levende skildring av en soldats ubønnhørlige marsj gjennom et hardt og undertrykkende landskap, preget av ekstrem hete og den overhengende trusselen om å bli forfulgt av fienden. Hovedpersonen beskriver de desorienterende følelsene av utmattelse, forvirring og frykt idet medsoldater faller sammen rundt ham, noe som illustrerer krigens psykologiske belastning. Gjennom abstrakte og surrealistiske bilder fremkaller teksten en følelse av forestående undergang og utforsker den hårfine grensen mellom fornuft og galskap, og legger dermed grunnlaget for en dypere undersøkelse av konfliktens konsekvenser i den videre fortellingen.
Oversettelse av: Den røde latteren