«Pavene og vitenskapen» av James J. Walsh er en historisk fremstilling skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket går i dybden på det innfløkte og ofte misforståtte forholdet mellom paveautoriteten og utviklingen av vitenskap og medisin fra middelalderen til 1800-tallet. Walsh forsøker å avlive utbredte misforståelser om Kirkens angivelige motstand mot vitenskapelige fremskritt, særlig innen medisinsk utdanning og praksis. I begynnelsen av boken presenterer forfatteren den utbredte oppfatningen om at Den romersk-katolske kirke og pavene var motstandere av medisinsk vitenskap, særlig disseksjon og anatomi. Han forteller om sin egen undersøkelse av disse påstandene, og finner til slutt omfattende bevis som motsier denne fremstillingen. Walsh fremhever Kirkens betydelige bidrag til opprettelsen av medisinske skoler og oppmuntringen til vitenskapelig forskning i middelalderen. Han trekker frem sentrale personer og historiske utviklingstrekk som belyser pavenes støtte til medisin og vitenskap, og imøtegår dermed den langvarige oppfatningen om at Kirken hindret vitenskapelig fremgang.