«Tre år i Tibet» av Ekai Kawaguchi er en reiseskildring skrevet tidlig på 1900-tallet. Boken skildrer forfatterens reise som japansk munk, der han utforsker Tibet for å studere buddhistiske tekster og fordype seg i tibetansk kultur. Kawaguchis eventyr utspiller seg mot bakteppet av hans målbevisste søken etter å bygge bro mellom japansk buddhisme og de opprinnelige tekstene som finnes i Tibet. Innledningen til reiseskildringen presenterer Ekai Kawaguchis forberedelser til den krevende reisen til Tibet og beskriver i detalj de inderlige avskjedene han fikk fra venner og familie i Japan. Han reflekterer over løftene bekjente avla om å avstå fra laster som drikking og fiske, noe han ser som velvillige handlinger knyttet til reisen hans. Fortellingen setter en tone av hengivenhet og åndelig søken idet han forlater Japan, og fremhever utfordringene han forventer å møte, blant annet Tibets isolerte karakter og språkbarrierene han må overvinne. Hans besluttsomhet er tydelig når han møter ulike personer underveis og uttrykker et sterkt ønske om å lære og utdype sin forståelse av buddhismen gjennom reisen som ligger foran ham.