«Traicté tresplaisant et recreatif de l'amour parfaicte de Guisgardus et Sigismunde» er en romantisk fortelling som trolig ble skrevet mot slutten av 1400-tallet. Dette verket, som kan klassifiseres som et fortellende dikt, skildrer den tragiske kjærlighetshistorien mellom Guisgardus og Sigismunde, den vakre datteren til Tancred, en fyrste av Salerno. Boken utforsker temaer som kjærlighet, svik og lidenskapens konsekvenser på en måte som gjenspeiler datidens sosiale og familiære press. Fortellingen følger Sigismunde, en adelig og vakker jomfru, som etter å ha blitt enke forelsker seg dypt i Guisgardus, en enkel tjener. Kjærligheten deres blomstrer i hemmelighet, gjennom brev og hemmelige møter via en skjult hule. Lykken deres blir imidlertid kortvarig da Sigismundes far, Tancred, oppdager forholdet deres. I et raserianfall beordrer han at Guisgardus skal henrettes, noe som driver Sigismunde ut i fortvilelse. Konfrontert med tapet av sin elskede velger Sigismunde til slutt å gjøre slutt på sitt eget liv fremfor å leve uten ham, og forener dem dermed selv i døden. Den tragiske slutten fremhever kjærlighetens mektige, men destruktive natur og reflekterer over lojalitet og konsekvensene av samfunnets begrensninger.
På vers. En oversettelse av L. Brunis latinske versjon av den første fortellingen på den fjerde dagen fra Boccaccios «Dekameronen».