«Den sorte perlen» av Marie Lion er en roman skrevet tidlig på 1900-tallet. Den følger Jeanne, en parisisk foreldreløs jente som blir flyttet til en sauegård i Sør-Australia. Den svarte perlen hun har arvet, knytter henne til en legendarisk indisk formor og setter i gang en fortelling om koloniliv, romantikk og åndelig søken. Hun blir dratt mellom sin hengivne fetter, den anglikanske misjonæren Hector, og Allan Russells urovekkende tiltrekningskraft, og konfronteres med spørsmål om kjærlighet, samvittighet og skjebne mot den livfulle bakgrunnen av den australske bushen. Romanens begynnelse skildrer Jeannes ankomst til Gwylata, hennes korte møter med den strenge gamle Meg, den sarte tante Molly og den vennlige formynderen herr Deslandes, samt hennes attenårsgave: et perlekjede med en praktfull sort perle i sentrum. En drøm om en rajah og et krusifiks speiler familiesagnet om Begum Jeanne og antyder reinkarnasjon, samtidig som den virkelige verden fylles av anglikanske gudstjenester, rideturer i bushen med Mac, saueklippingssesongen og det blendende Hunt Club-ballet, der Allan Russells blikk gjør henne urolig. Jeanne pleier det aboriginske barnet Bahloo, knytter bånd til Hector og takker ja til frieriet hans etter en rideulykke, men kommer snart i konflikt med hans strenge teologi. Fordi hun nekter å motta nattverden uoppriktig, bryter hun forlovelsen, og Hector reiser til Molokai for å tjene spedalske. Hjemme følger ulykkene på rekke og rad: Onkelens økonomi bryter sammen, han dør plutselig, tante Molly dør kort tid etter, stasjonen blir solgt, og Jeanne drar på egen hånd til New South Wales som guvernante. Der blir hun tatt imot i sitt nye hushold — hos fru Clarke og to livlige barn — med uhell og varme.