"Psychology and Social Practice" av John Dewey er en vitenskapelig publikasjon skrevet tidlig på 1900-tallet. Denne boken drøfter det komplekse forholdet mellom psykologi og utdanning, og understreker hvordan psykologiske prinsipper bør danne grunnlag for pedagogisk praksis. Dewey undersøker hvordan pedagogiske metoder har blitt formet av psykologiske antakelser, og skisserer behovet for en mer helhetlig forståelse av psykologiens forhold til sosial praksis, særlig i utdanningssammenheng. I dette verket hevder Dewey at det tradisjonelle utdanningssystemet ofte anvender psykologiske begreper feil, særlig ved å behandle barn som «små voksne» i stedet for som individer i utvikling. Han fremhever betydningen av å forstå de grunnleggende forskjellene mellom barns og voksnes psykologi, spesielt behovet for at utdanningen legger til rette for en fleksibel dannelse av vaner hos barn. Dewey mener at en erkjennelse av disse psykologiske realitetene kan føre til utviklingen av mer effektive pedagogiske metoder som ivaretar elevenes personlige og sosiale behov, og som til syvende og sist gjør dem i stand til å vokse opp til ansvarlige samfunnsmedlemmer. Boken argumenterer for en organisk forbindelse mellom psykologisk teori og pedagogisk praksis for å fremme en dypere forståelse av de etiske implikasjonene ved undervisning og læring.