«Por kaj kontraŭ Esperanto: Dialogo av Henri Vallienne» er en polemisk dialog skrevet tidlig på 1900-tallet. Den presenterer en velbegrunnet debatt om et internasjonalt hjelpespråk og veier innvendinger mot og forsvar for esperanto. Utformet som et samtaleessay utforsker den språk, kultur og praktiske hensyn, og hevder at et nøytralt, enkelt og regelmessig språk kan være til hjelp for vitenskap, handel, reiser og forståelse uten å erstatte nasjonalspråkene. Boken skildrer en livlig utveksling mellom Henriko, en ivrig esperantist, og Aleksandro, en skeptiker som stikker innom etter et togproblem. Henriko imøtegår påstander om at et kunstig språk er unaturlig eller ugjennomførlig, og insisterer på at esperanto forblir stabilt fordi det fungerer som et skriftlig fremmedspråk blant dannede brukere, ikke som en erstatning for morsmålet. Han avviser latin som for vanskelig og dårlig egnet til moderne behov, demonstrerer hvor utilstrekkelig det er gjennom en tvungen oversettelse av jernbanetermer og setter dette opp mot esperantos faste uttale, enkle grammatikk og internasjonale røtter. Han viser til kongresser der talere fra mange nasjoner samtaler flytende, demonstrerer språkets nytte i forretningslivet og på reiser, og lovpriser dets evne til å åpne den vitenskapelige litteraturen og gjenspeile klassikernes stil gjennom smidig oversettelse (selv når han resiterer Vergil). Henriko fremhever også esperantos pedagogiske klarhet og ser det som latins moderne arvtaker – et redskap for fred og samarbeid – før Aleksandro drar av sted for å rekke toget sitt, bare halvt overbevist, men fascinert.