«De Essentia Patris Et Filii» av J.-P. Migne er en teologisk avhandling skrevet i den tidligmoderne perioden. Boken fungerer som et forsvar mot kjetterske tolkninger av Faderens og Sønnens natur i kristen lære. Den inneholder en detaljert drøfting av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, med sikte på å klargjøre den tradisjonelle forståelsen av treenigheten. Bokens innhold dreier seg om sentrale teologiske påstander forankret i Bibelens skrifter, med vekt på det guddommelige forholdet mellom Faderen og Sønnen, samt Den hellige ånds betydning i denne sammenhengen. Den tar opp og tilbakeviser ulike kjetterske påstander og tolkninger som kan forvrenge forståelsen av treenigheten. Dessuten bygger den på grunnleggende kristne tekster og hevder Kristi og Guds enhet og sameksistens. Gjennom en kombinasjon av skriftsteder og teologisk fremstilling forsøker Migne å styrke den ortodokse troen mot fremvoksende avvikende synspunkter.