«Jeg, Mars» av Ray Bradbury er en science fiction-novelle skrevet midt på 1900-tallet. Historien handler om isolasjon og selvpåført psykisk pine idet en strandet kolonist på Mars konfronterer sin egen stemme, bevart i maskiner. Emil Barton, som ble alene igjen på Mars etter en atomkrig, minnes jordkolonistene og overlever ved å koble planeten sammen med telefoner og opptak av sitt yngre jeg for å simulere selskap. Flere tiår senere, nå gammel og skrøpelig, begynner disse opptakene å håne ham. De minner ham om ungdom og håp, samtidig som de avslører hans nåværende fortvilelse. En gang forsøkte han å gi tomme byer liv med lyder, dufter og til og med roboter – men druknet robotene da villfarelsen ble uutholdelig. Lokket av en falsk samtale fra en «rakettkaptein» kjører han tvers over Mars i håp om å bli reddet, men finner bare tomme rullebaner og flere maskiner. I et siste raseri knuser han telefonene til hjertet svikter. De siste stemmene som er igjen, tilhører to ungdommelige Bartoner som er mekanisk koblet sammen og muntert snakker og ler, uvitende om det virkelige menneskets død.
Også utgitt med tittelen: Night call, collect.