«Grunnriss av den pedagogiske læren» av Johann Friedrich Herbart er en vitenskapelig publikasjon skrevet tidlig på 1900-tallet. Verket gir en omfattende gjennomgang av utdanningsfilosofien og dens praktiske anvendelser, med fokus på integreringen av etikk og psykologi i pedagogikken. Herbart søker å klargjøre prinsippene som styrer effektiv undervisning og karakterdannelse, og fremhever betydningen av å fremme elevenes moralske og intellektuelle utvikling. I begynnelsen av manuskriptet etablerer Herbart grunnbegrepet «plastisitet» hos elever, idet han hevder at evnen til å formes ligger iboende i deres dannbarhet. Han drøfter forholdet mellom etikk og psykologi som grunnlaget for pedagogisk teori, og argumenterer for at pedagoger må balansere individuell vilje og ytre påvirkning når de fremmer moralsk karakter. Gjennom innledende undersøkelser av dyd som det ultimate utdanningsmålet og av de psykologiske prosessene som ligger til grunn for læring, legger Herbart fundamentet for systematisk undervisning med sikte på å utvikle et helhetlig og sosialt ansvarlig individ.