«Dictionnaire de la Langue Verte» av Alfred Delvau er et leksikon skrevet på midten av 1800-tallet. Verket utforsker de rike og varierte argotene i Paris og samler omhyggelig uttrykk og sjargong som ble brukt av ulike samfunnsklasser, særlig bybefolkningen og arbeiderklassens innbyggere. Med en blanding av språkvitenskap og kulturelle observasjoner har denne ordboken som mål å dokumentere det livlige språklige mangfoldet som var særegent for gatene i Paris i denne perioden. I åpningen av boken presenterer forfatteren sine refleksjoner over betydningen av å studere språket og dets intrikate forbindelse med samfunnet. Delvau forteller om gleden ved å samle ulike uttrykk gjennom flere år og sammenligner dette arbeidet med å jakte på sommerfugler. Han fremhever rikdommen i argot, eller «det grønne språket», som finnes i parisernes daglige samhandling, og setter det opp mot det formelle språket som Académie gikk inn for. Dette danner utgangspunktet for en omfattende analyse av en rekke termer og uttrykk, og gir innsikt i både språklig nyskaping og samtidens sosiale dynamikk.